I
bilen på vei til søndagstur med naboene ringte mobilen min, jeg så fort at det
var fra Ahus og jeg undret meg over at de ringte meg derfra på en søndag?

Knut-Henrik kjørte bilen på en skogsvei uten for Årnes, og med ganske dårlig
dekning måtte jeg anstrenge meg for å høre hva som ble sagt. Det tok ikke lang
tid før jeg skjønte at det ikke var noen hyggelig beskjed som kom..

Det var barnelegen på habiliteringen som ringte og kunne opplyse meg om at det
var blitt funnet epileptiske anfall hos Leon under EEG-testen som ble utført i
forrige uke. Det var anfall både når han var våken og da han sov. Vi var til
undersøkelse i omtrent en time og på denne tiden hadde det blitt registret
mange anfall!
Leon må starte med epilepsimedisin omgående og vi skal inn til samtale med
legen til uken. Vi vet jo ikke så mye om dette ennå, men regner med å bli litt
klokere etter denne samtalen.

Leon har altså epilepsi også…!
Og jeg synes det blir tyngre å puste.

Nå har vi akkurat fått diagnosen CP og så vidt begynt å venne oss til det. I
dag kom det enda mer, og jeg kan føre opp epilepsi på listen vår.

I dag gråter jeg…
Tårene trillet da jeg bar tingene ut av bilen etter turen vi var på, og da jeg
så på at ungene badet i badekaret med pappan sin, og tårene rant da jeg spiste
middag… For ikke å snakke om nå da jeg skriver dette.

Det er så mye nå og jeg er sliten.
Det gjør så vondt i hjertet mitt hver gang vi får slike beskjeder om Leon. Jeg
kunne ha gjort hva som helst for at han skulle være frisk! Men nå skal jeg i
gjennom en prosess til og bli vant til epilepsi også.